min såkalte blogg

ny adresse jaaa

2006-11-29T18:21:00.000+01:00

Ettersom denne bloggen nekter å gå med på å bytte til betablogg, har jeg besluttet å opprette en ny. Adressen er panniken.blogspot.com. Så det er det nye stedet dere. Velkommen skal dere være.

Jeg vil ikke dra!

2006-11-24T17:10:00.000+01:00

Hu hei, hvor tiden flyr dere. Jammen ser det ikke ut til at det bare er en -1- måned igjen til julaften idag. Jeg må faktisk si jeg er lettere sjokkert over det faktumet. Men det er forsåvidt helt greit. Jeg er jo ganske glad i jul.

Noe som ikke er like greit, er at det er under en uke til jeg tar med meg pikkpakket mitt og reiser fra Bodø. Seks dager er det. Torsdag neste uke. Det er rart å tenke på. Jeg har lyst til å komme hjem, men jeg har absolutt ikke lyst til å dra her i fra. Nå når avreisen nærmer seg, er det lett å tenke tilbake til avskjeden på Skjeberg Folkehøgskole. Det var ikke noe gøy. Det blir nok minst like ille her.

Det er så mye jeg kommer til å savne. Er det tid for en liste? Ja, du, det tror jeg jammenmei det er.

Liste over det jeg kommer til å savne:

Svartlien Bofellesskap, gratengmiddager, fester på Akutten, brekkehelgene, Sverre i fosterstilling, bading i Soløyvannet, henge med Henrik i lisen, onsdagskro på Samfunnet, bakfulle forelesningstorsdager, kaffetur i kantinen, kosekroken, hotell cæsarpauser, desk1og2, filmkvelder med Downtown, Svarttown, Hamerlisen, galleriet på Lisen, quiz på Kafka, musikkleksjoner med Stig, tvilsomme turer på Rock, Glasshuset (haha), Schnabalabalaba, at noen sier "vi skakje gjøre det" uansett hvor jeg vender meg, at alle sitter med dataen i sofaen i Svartlien og snakker med andre folk på msn, journalistfester, førsteklassingene, at noen alltid har med kamera og kan dokumentere alle pinlige og mindre heldige øyeblikk, at dommern kaster scannern, Nareas og hans dunker med hjembrent, netter på desken, get crunk med petter, å danse til båten anna med dommern og Andrea, Ølstein, alle dere deilige mennesker som har delt Bodø med meg, Sfj, å sitte i de dyre stolene på biblioteket, den gode tingen i Alexandriakantinen, quizzmaster, bilturer med Ole Martin, Reidar og Andrea på jakt etter skuup, peiskos på Snippen, Sanbuca-sanbuca, fyllesyke søndager i Svartlien, å se nordlys sammen med Marthe.

Jeg tror nesten jeg må stoppe der, for det ser ut til at denne listen kan vokse seg uendelig. Men som dere skjønner, det er kjipt å skulle forlate Bodø. Utrolig kjipt. Rett og slett til besvær!

For øvrig er dere velkomne til å legge til det dere måtte savne. Og til å ta en fest eller tre før vi drar. Jeei!

Deilige delillos

2006-11-23T10:53:00.000+01:00

Jeg er veldig glad i delillos. Men jeg vet at publikum i Bodø både titt og ofte ødelegger konserter ved å være altfor lite engasjert. Derfor gledet jeg meg bare sånn passe til konserten i går. Men denne gangen skulle mine antakelser vise seg å være feilaktige. Så til de grader. Delilloskonserten på Sinus i går er, med untak av Parken, den beste konserten jeg har vært på i Bodø. Og kanskje også det beste jeg har sett av Delillos noen gang.

Publikum var med. Publikum klappet, sang og noen danset. Jeezzez. Jeg trodde ikke sånt skjedde i Bodø. Og Delillos spilte deretter. Lars Lillo var nok i godt humør etter å ha vunnet over Se og Hør, og det smittet over på spillegleden. Gamle og nye sanger i skjønn forening. Herlig!

Jaja, jeg måtte bare dele denne fantastiske kvelden med dere, for jeg ble så glad. Brae delillos! I love u!

Skrekk og gru

2006-11-20T14:46:00.000+01:00

Nå er det sånn omtrent akkurat en uke til eksamen skal leveres inn. Eksamenen som består av en reportasje vi allerede har hatt en uke på å jobbe med, så jeg kan vel ikke akkurat si at jeg er så voldsomt stressa. I rute, det vil jeg heller karakterisere det som. Likevel hadde det vært greit å få gjort litt mer når jeg først er på skolen. Men det er litt vanskelig når jeg har en date med tannlegen senere i kveld. Nærmere bestemt 20:30. Nesten om natten. Nattmøte med tannlegen. Høres ikke det skummelt ut, så vet ikke jeg. Et hærlig senario for en eller annen middelmådig skrekkfilm. Med meg i hovedrollen. Jess.

Jeg gruer meg. Tannlegen er, om ikke det verste jeg vet om, så i alle fall ikke langt unna. Det er omtrent ensbetydende med smerte. Til og med bedøvelsessprøyten er ensbetydende med smerte. Den er jo så stor.

Jeezzez, jeg gruer meg. Ikke hjelper det å tenke på at det snart er unnagjort heller. For om nøyaktig en uke venter enda en tannlegetime, at på til hos en svensk tannlege. Uff og huff og uff.

Mer snø: nå!

2006-11-14T14:08:00.000+01:00

Dagen før stipendet kommer inn på kontoen min, er jeg den stolte eier av hele ni kroner. Jeg har med andre ord råd til en kaffe i kantinen, og da vil jeg faktisk ha en hel krone igjen. Men den kronen hjelper nok ikke så mye mot sulten min gitt. Det skal riktignok sies at det ikke er såå synd på meg, for jeg har mat hjemme.

Men uansett er poenget at jeg sier som Morten i Hotel Cæsar:

Hva skal man vel med penger, når man har snø?

Nei, si det. Så, mer snø takk!

Men det gikk bra læll da sjøh

2006-11-13T00:44:00.000+01:00

Lørdagskvelden altså. Og det var nok ene og alene takket være the OC. Fantastisk serie! Jeg må si motet steg opp til flere hakk da jeg kom på at jeg hadde hele fem episoder jeg ikke hadde sett på dataen. Dermed var kvelden plutselig bænkers, sesongavslutningen nr. 3 var et faktum.

Men oioioi, for en trist affere det skulle utvikle seg til å bli. Jeg som trodde avslutningen av første sesong var trist liksom. Jeg må ærlig innrømme at jeg gråt både en og to og tre tårer der jeg satt for meg selv i Svartliensofaen. Men nok om det.

Snart er det avslutning her i Bodø og, gitt. Det nærmer seg faktisk med stormskritt. Det er både litt trist og litt fint å tenke på. Men mer om det i en annen blogg.

Først er det eksamen imorgen. Eksamen schmeksamen. Jaja, det er for så vidt helt greit det.

Jeg håper det kommer mer snø!

Kjipt, kjipt, dobbeltkjipt

2006-11-11T20:05:00.000+01:00

Nå er jeg så blakk som man kan bli. Jeg har en femtilapp i lomma, men den nøytraliserer barevminuset på kontoen min. Det er jo forsåvidt greit. Men skulle gjerne sett at bankkortet hadde litt mer å by på i dag, i hvertfall siden det er lørdag. Lørdagen etter en fredag da jeg ikke var ute. Lørdagen alle andre skal ut. Absolutt alle. Untatt meg. Det er rett og slett kjipt.

Da denne dagen startet så jeg faktisk frem til en stille og rolig kveld, i hvertfall prøvde jeg å overbevise meg selv om det. Jeg trives jo egentlig ganske så godt i mitt eget selskap, og det er ganske lenge siden jeg har hatt tid og mulighet til å lese en bok for eksempel. Men sånt no' er liksom trivligere når alle andre også skal gjøre noe i samme gate. Ikke når alle andre skal ut. Så nå haar jeg sluttet å prøve å overbevise meg selv. For faktum er tross alt at jeg er ganske glad i å gå ut. Og i å være sammen med andre. Jeg er nok mer avhengig av å ha folk rundt med enn av å være alene. Så dermed blir dette enda mer kjipt.

Det er faktisk så kjipt at jeg kjeder meg allerede, til og med før de andre har dratt. Antakelig fordi Andrea har jekket sin første øl og fordi hun sammen med Marthe planlegger framgangsprosessen i fiksingen. Jeg vil og planlegge! Jeg vil og ut!

Jeg lurer egentlig på hvordan det kan ha seg at alle de andre har råd til ut både i går og i dag, når jeg ikke har råd til noen av dagene. Synes heller det kunne ha vært sånn at de bare hadde råd til en dag, og at jeg hadde råd til én. At vi kunne utliknet hverandre, på en måte. Men den gang ei.

I stedet er jeg stuck med lørdagens tv-program, som ikke akkurat er noe å skryte av, og en flaske dahls julebrus. Stakkarslig? Ja, det syns jeg og.

Den definitive dagen derpå

2006-11-01T18:36:00.000+01:00

I går var det Halloween. Da så jeg sånn ut: Likhvit i ansiktet, kraftig tupert hår, rød og svart rundt øynene, rød på munnen og kanskje utenfor. (Finfine beskrivelser, grunnet at blogger er til besvær.)

I dag er det dagen etter i går. Hvitfargen fra i går, er nok erstattet med en lettere grønntone. Og formen er deretter. Jeeezez. Jeg skjønner jo nå at vinen jeg drakk i går ikke var som saft å regne, for å si det sånn. Og også at det ikke var altfor lurt å takke ja til rom og colan til Nareas.

Dermed endte kvelden for meg klokken elleve, eller kanskje litt senere, ettersom jeg selvfølgelig tok en tur innom Puls på veien hjem for en drink. Kjempelurt.

Derfor har jeg vært særdeles klein under dagens evaluering med Stein Snææv. Og etterpå. Ikke minst under intervjuet med Jim Stärk. Resultatet av det kan du forresten se på studentkanalen på søndag klokken 18:00. (Tekstreklame? Næhei.)

Giverglede uten grenser

2006-10-22T23:05:00.000+02:00

Idag er dagen for den årlige tv-aksjonen på Nrk. Det er et eller annet med denne aksjonen som gjør at folk får lyst til å hjelpe, hvert eneste år. En kollektiv giverglede kanskje? Eller en overbevisning om at det nytter, når man med egne øyne kan oppservere telleapparatet tikke oppover i tv-studioet, mot et stadig høyere mål. Og ikke minst, følelsen man får når man ser reportasjene fra Leger Uten Grenser sitt arbeid i de glemte delene av verden. For i år er det Leger Uten Grenser som får støtte gjennom tv-aksjonen. En organisasjon hvis arbeid man vet nytter.

Sammen med Andrea har jeg i dag vært bøssebærer i Bodø. Vi har i løpet av fem timer vært innom hvert eneste hus og hver eneste sokkelbolig i Bjørndalslia, og vært vitne til folks giverglede. En glede som er til stede uansett om vedkommende har en tusenlapp klar, eller om han bare kan avse en tier. Folk blir glade av å få muligheten til å hjelpe, muligheten til å representere en del av det norske folks bidrag til verden. En liten jente som hadde ventet på oss i hele åtte timer for å få putte penger på bøssen, sier vel kanskje det meste. Eller han fra Kenya, som ikke visste vi kom, men som gav oss alle småpengene sine, lykkelig fordi vi samlet inn penger som ville komme også hans land til gode.

Selv blir jeg glad når jeg ser at folk gir fordi de har lyst til å gi. Til nå har telleapparatet passert 180 000 000 kroner, et beløp som er høyere enn ved noen tidligere aksjoner. Og dette er bra, for det er en verden utenfor våre grenser som trenger det så veldig. De glemte krisene blir ikke mindre av at vi unngår å se dem.

Så har du ikke støttet tv-aksjonen hittil i dag, gjør det nå. Leger Uten Grenser vil forvalte dem godt.

Dag i sakte tempo

2006-10-21T16:05:00.000+02:00

I dag er det lørdag. Lørdagen er jo egentlig til for at man skal kunne bruke den til å gjøre akkurat det man har lyst til å gjøre. Så hva har så jeg gjort i dag? Jeg har jo gått hjem fra Henrik i deilig høstsol, det var friskt og godt, og jeg gledet meg til vinter. Jeg har lest et protrett av Joachim Trier i Dagens Næringsliv. Et helt okei protrett, litt sånn som jeg hadde forventet at Joachim Trier var. Det er fint når forventninger blir innfridd. Jeg har bladd i gjennom resten av Dagens Næringsliv, lest litt her og der, og tenkt at jeg er glad i Dagens Næringsliv på en lørdag. Også har jeg hørt på det nye albumet til DeLillos. DeLillos er perfekt på en lørdag.

Snart skal Svartlien lage taco. Taco pluss lørdag er lik sant. Så skal vi på velværeaften på Nordlandsbadet. Mon tro hva det skal bety, men det høres deilig ut. Jeg håper det er verdt de trehundre kronene jeg skal legge i det.

Alt i alt tror jeg det blir en svært avslappende lørdag. Jeg passer på å nyte den godt, for erfaring tilsier at det ikke er så altfor mange av dem.

Kvalitetslink direkte til deg

2006-10-19T13:12:00.000+02:00

Dagens avslørelse har avslørt at han godeste Henrik Bøe har en karriere som hjemmesidelager. Fantastiske sådan. Hehehe. Her er linken, trykk på den og døm selv. Og for all del, ikke glem å lese det som står på den høyre siden også. Hver gang.

http://members.fortunecity.com/henrikmann6/

Hehehe.

En gledens dag

2006-10-18T17:41:00.000+02:00

Har dere sett på maken. Når jeg kom hjem til Svartlien i dag, lå det jammenmei en grå, avlang pakke der. Med mitt navn på. Jeeeii, tenkte jeg, og ble veldig glad. Pakker er jo tross alt ganske så artig. Og enda større ble gleden da det viste seg at pakken inneholdt et flunkende nytt tastatur.

En snartur ned til DownTown og Morten, og lykken var total. På et blunk var det besværlige tastaturet redusert til et fornøyerlig navneskilt. Og dataen utstyrt med det nye. Som skiller mellom t-er og firetall, og vet at 7 og y ikke betyr det samme.

Så du nye tastatur: I love U.

--------------------------------------------------------------

For øvrig har Mortens blogg gjennoppstått fra de døde. Det er jo nok en grunn til å juble på en dag som denne. Linken finner du nede til venstre.

Studieveke

2006-10-13T01:00:00.000+02:00

Jeg lurer på om det er noen som studerer når de har studieuke. Jeg gjør det definitivt ikke. Eller det ble kanskje litt for bastant, for det har jo faktisk forekommet. At jeg har studert i studieuken. Når jeg tenker meg om har jeg til og med åpnet en bok denne uken også, og lest et helt innledningskapittel. Men utover det, nada.

For det er jo sånn at det finnes ting som er morsommere enn å lese om flokkdyr på Løvebakken, det gjør det. For eksempel å besøke Ingvild og andre Skjebergfolk i Trondheim. Og å dra på byen i Oslo med Eira. Og ikke minst å se Axel Hennie som Hamlet på Centraltheateret, på tross av at han har solgt seg selv til Se og Hør, i form av en hjemmehosreportasje. Du er herved tilgitt, Axel.

Men nå er alt det unnagjort, og for så vidt også mere til. I morgen tidlig drar jeg tilbake til Bodø, og det kjennes bedre enn bra. Der venter Henrik og der venter Marthe og der venter... hm... tja, der venter det gode liv i Bodø generelt.

Jeg gleder meg, jeg.

Glad : nå

2006-10-02T00:43:00.000+02:00

En samtale mellom to litt slitene vorspieldeltakere på Snippen lørdag kveld:

Petter: E det ikkje deilig å ha en kjæreste? Det e så trygt liksom.
Anniken: Ja, Petter, der sa du det.

Og dermed kunne både Anniken og Petter dra tidlig hjem til sine respektive.

Ok, jeg skal slutte å skrive om meg selv i tredjeperson, det er visst ikke helt bra har jeg hørt. Men moralen i historien er i hvert fall at det er veldig fint å ha en kjæreste. En man blir glad når man ser. En å le av og med. En som lager mat til deg når du er sulten, og stikker innom med cola på en søndag. Eller, som i historien, en å dra hjem til når du ikke har så lyst til å dra ut på byen likevel.

For øvrig skader det heller ikke at kjæresten er litt sånn rar. Sånn som Henrik. Jejeje.

Word.

Fine ting for tiden

2006-09-22T20:13:00.000+02:00

(Sjekk dobbelt bokstavrim, jejeje)

- Jeg har fått meg sånn kjæreste. Han heter Henrik, og du kan både se og høre ham på studentkanalen.com. Vi er ganske så søte sammen, det kan du se her:

- Min praksisplass er i Vadsø. Der har de samer og reinsdyr og mye snø. Og man kan kjøre med hundeslede under nordlyset og ta en svipptur til Russland. Med andre ord: En drøm.

- Tro det eller ei, men Henrik skal også til Vadsø på praksis. Han er riktignok ikke like glad for det som meg, men sånn går no dagan.

- I-poden min får stadig mer musikk på seg, ettersom internett virker, slik at jeg kan laste ned informasjonen på cdene, hvilket bringer meg til neste punkt:

- Internett virker igjen i Svartlien.

- Jeg kan oppdatere bloggen min igjen, ettersom, ja, du gjettet rikitig, det er internett i Svartlien.

Jeg har det med andre ord ganske så bra for tiden. Jeee for det.

Har jeg det bra?

2006-09-05T01:21:00.000+02:00

Ja, jeg vil vel tro det. I det store og det hele. Eller kanskje i det små. Jeg har jo fått meg i-pod.

Men noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig har det så bra som jeg selv antar. Selvmotsigende sier du? Jaja, men så er jo jeg litt rar også.

I går var en dag da mye føltes ikke så bra. Vet ikke helt hva og hvorfor, eller vet jo det, men slike besværligheter er ikke verdt å blogges om. Det får nå være måte på. Kan jo ha vært fordi det var en sliten søndag også. Uansett hjalp det å se en episode av the oc, der hadde de det et par hakk verre en meg. Deilig å være skadefro overfor ikke-reelle personer.

Dagen i dag har vært helt grei. Føler meg hverken glad eller trist nå, jeg forholder meg nøytral. Selv om kaffe- og kakebesøket hos Ole Martin trekker litt opp. Hvorfor har vi ikke blitt invitert før, Dommern?

Håper dagen i morgen blir en gla'dag. Er lei av de som er sånn halvveis bare.

---------------------------------------------------

Menmenmen. Over til noe helt annet. Studentkanalen. Ta en titt da folkens. Vet at noen av dere har savnet å se mitt blide åsyn på skjermen. Vel, nå gjør dere det til gangs, ettersom jeg var en særs ivrig deltaker i stein-saks-papir-turneringen på Samfunnet.

For øvrig kan dere lese om helgens store hæppening på følgende blogger: Mathildes, Stigs og Øysteins. Gjør det.

En over gjennomsnittet bra dag

2006-09-01T13:22:00.000+02:00

Og da snakker jeg ikke om i dag, men om i går. For en utrolig dag det var.

Egentlig begynte den ganske dårlig, ettersom jeg hadde gjort lite på reportasjen min, og jeg følte jeg hadde dårlig tid. Da jeg i tillegg var trøtt og klein etter "et par pils" på Samfunnet dagen før, og jeg måtte stå på stand for Bodøstudenten på SOBs dag, da så ikke ting særlig lyse ut.

Men det var faktisk på denne standen at moroa begynte. Brae ting som hendte der:
- Jeg fikk en blekksprutballong av klovnen totto.
- Jeg stjal en sydvest på ærlig vis.
- Jeg fikk gratis kaffew av quizmaster.

Og dermed var det gjort. De brae tingene kom faktisk på løpende bånd. Bare se her:
- I-poden var på postkontoret. Noen sier man ikke kan kjøpe seg til lykke, men det står jeg som et levende bevis på at man kan.
- Stein-saks-papir-turnering på Samfunnet. Nordlansmesterskap. Svartlienbeboer Marianne blir Nordlands mester i Street fight stein saks papir, og kvalifiserer seg dermed til NM i Oslo. Det samme gjelder journaliststudent Nareas. Konklusjon: Vi skal til Oslo.
- Nordlys. Det sykeste evver. Førte til tårer i øyne og åndelige opplevelser.

Altså en fantastisk dag, lettere magisk. Tenkte dere bare ville vite det.

Alkoholiserte journaliststudenter - til glede eller besvær?

2006-08-28T00:43:00.000+02:00

Det er ikke barebare å være journaliststudent i Bodø by. Misforstå meg rett, det er jo egentlig helt fantastisk å være journalistudent i Bodø. Men det er altså ikke barebare.

Det har seg nemlig slik at journaliststudenter vanligvis menger seg med andre journaliststudenter, og da kun disse. Ikke fordi de ikke liker andre folk, men fordi de har det artig nok i sitt eget selskap. Når tallet på journaliststudenter i Bodø ikke er høyere enn 80, og et årstrinn representerer halvparten, sier det seg selv at ulike klikker, grupperinger og konflikter kan oppstå. Og sjansen for nettopp dette vokser seg et betydelig antall ganger større for hver gang alkohol er involvert i mengingen.

Kombinasjonen journaliststudenter og alkohol inntreffer ganske ofte. De siste to ukene har alkoholfylte dager vært i overtall, 10 mot 4. Ikke alle dagene har vært like utflytende, men til gjengjeld har andre vært det til gangs. Dette har ført til mye glede og aldri så lite besvær. Besværlighetene oppstår først og fremst etter et over gjennomsnittet høyt alkoholinntak, når følelsene plutselig er ti hakk sterkere enn før den første pilsen, og når behovet for å snakke er på det sterkeste. Bare synd evnen til det ikke følger de samme proposjonene. Jeg har ikke tall på hvor mange seriøse samtaler jeg har hatt de siste ukene. Både i fylla, og dagen derpå for å rette opp eventuelle misforståelser og faktafeil. Heldigvis har alt vist en tendens til å ordne seg. Men en annen tendens har også gjort seg gjeldende: Når ett problem er løst, dukker et nytt opp.

Akkurat nå føles det som vi journaliststudenter har havnet i en eneste ond sirkel. Men innad i mitt bofellesskap, altså Svartlien, registrerer vi at vi er overmåtlig flinke til å takle ondskapen. Vi ser problemene, vi registrerer dem, vi bryr oss og vi forholder oss til det. Men vi lar det ikke gå til hodet på oss. Derfor har vi det bra læll. For å bevise dette viser jeg dere følgende bilder:

Det får bli med disse to bildene, ettersom klokken er mye, og bloggen treig. Men konklusjonen er at journaliststudenter har det bra i Bodø. Selvom det ikke alltid er barebare.

Back in Bodø

2006-08-22T00:15:00.000+02:00

En og en halv uke har jeg vært i Bodø nå. Etter sommeren altså. Frem til nå har tiden gått med til faddervirksomhet (les bloggen til Marthe, link til høyre på siden, for nærmere definisjon på begrepet fadder). Og pliktoppfyllende som vi er, har vi levd opp til slagordet vårt: "En god fadder er full". Stort sett hver dag har vært en fest, og det har ført til både gleder og besværligheter. Heldigvis er gledene i flertall.

Og etter all denne moroa, var det i dag duket for studieåpning for oss som skal gå i andre klasse journalistikk i Bodø. Jeg lurer på om det bare er meg som synes at det var på tide. Det var utrolig deilig å se alle kjente og kjære folk i sine rette omgivelser, og ikke minst flott å se dem igjen etter en litt for lang ferie. Jeg gleder meg til å ta fatt på året, og det er en fin følelse.

Bodø er bra:)

Graff og jeg i Lofoten

2006-08-21T00:47:00.000+02:00

Nå hadde jeg egentlig skrevet ganske så mye om hvor utrolig flott det var/er i Lofoten, og om hvor bra tur Graff og jeg hadde. Men ettersom internett og datamaskiner for tiden ikke er på mitt parti, forsvant alt sammen. Teit. Derfor nøyer jeg meg med å gi dere en kortversjon:

Lofoten er fantastisk. Og her er noen bilder:

Hehe, nå er bloggen igjen til besvær, og vil ikke vise flere bilder. Jaja. Da får dere heller vente i spenning til jeg får oppdatert hjemmesiden min. Og da vet dere at det gjelder å smøre seg med tålmodighet. Jeg beklager på det sterkeste.

Nord Norge - Here I come!

2006-08-02T13:51:00.000+02:00

Etter to måneders sommer her i sør, har tiden kommet til at jeg setter kursen nordover igjen. Om to timers tid sitter Graff og jeg på toget (ja, vi skal ta tog til Bodø, tenk), og 17 timer og 3 minutter etter det befinner vi oss i den fantastiske byen. Derfra skal vi ta turen til Lofoten og være campingturister der en uke eller så. Blir ikke det fint, så vet ikke jeg.

Men det må jo sies at sommeren forøvrig har vært ganske så fin den også da. Jeg har hatt det man kan kalle god gammeldags sommerferie, en sommer fyllt med akkurat det jeg har hatt lyst til å gjøre, og særs få forpliktelser. Jeg har hatt det moro i Oslo med mine beste folk her. Jeg har endelig fått sett dypt savnede Skjebergianere igjen. Jeg har vært på hytta på fjellet og i Risør. Jeg har vært i Sveriges skjærgård, og selvfølgelig har jeg vært på Roskilde. Og hele tiden har jeg vært fulgt av en konstant sol - jeg har rett og slett ikke mye og klage over. Men to måneder, det er ganske lenge, så nå er jeg mer enn klar for å forflytte meg nordover. Jeg gleder meg sånn til skolestart og fadderuke og til å henge med the very best bodøpeople.

Men akkurat nå gleder jeg meg mest til Lofoten.

Tastatur til ikke noe annet enn besvær

2006-07-24T23:17:00.000+02:00

Nå er jeg kraftig irritert. Det har seg nemlig slik at tastaturet mitt har slått seg vrang. Det har fått det for seg at når jeg skriver en t så, ønsker jeg meg selvfølgelig også et fire-tall. Noe jeg definitivt ikke gjør. Så da må jeg trykke på den return-knappen nesten hele tiden, for å fjerne fire-tallet.

For øvrig dukker det opp en null når jeg skriver å, og et syvtall når jeg skriver y. Om dere ennå ikke har skjønt det, så kan jeg pressisere det: t=t4, å=å0 og y=y7.

Nå oppdaget jeg i tillegg at erlik-tegnet medbringer en stor Å, og det går ikke an å skrive utropstegn. Man må også benytte caps lock istedet for shift, og caps lock slenger med seg et to-tall. Irriterende, sier du? Neeeeei, ikke i det hele tatt.....

Så alle sammen, HJELP.... Hva har skjedd? Spøkels? Kan det fikses: nå? Ja?

Vinneren er kåret!!

2006-07-10T23:57:00.000+02:00

Jeg vet at mange av dere har ventet i spenning lenge nå, og jeg beklager på det sterkeste at jeg har vært så treig i forbinnelse med denne kåringen. Men nå kan dere altså slappe helt av, for NÅ er vinneren kåret. Og da er det selvfølgelig navnekonkurransen på min bok det handler om.

Men før jeg avslører hvem den heldige vinneren er, vil jeg benytte anledningen til å takke for alle de gode bidragene som har kommet inn, de teller faktisk 23 stykker, imponerende. Derfor sier det seg kanskje selv at det å kåre en vinner ikke har vært en lett jobb. Uenighet og heftige diskusjoner har forekommet, både innad i mitt hode, og i mellom meg og mine medarbeidere i juryen. Men det må nok sies at det forslaget som nå står som en vinner, det var det flertallet likte best.

*trommevirvel gjør at alle venter i spenning*

Og vinneren er: Forslag nummer 3: "Fra striptease til pæreis".

Det betyr at mannen bak forslaget, Henrik Bøe, har vunnet førstepremien, et helt kapittel i boken!! Kapittel 10, det skal herved handle om deg, Henrik! Jeei!

Men tro ikke at alt er over med det. En konkurranse med respekt for seg selv har selvfølgelig en trøstepremie. Og i denne konkurransen går den til den personen som har bidratt med flest forslag. (Det vil si nest-flest, ettersom samme person ikke kan få begge premiene). Dermed kan jeg gratulere Andrea Hegdahl Tiltnes, du kan nå få bestemme innholdet i et valgfritt kapittel.

Da gjenstår det bare å takke for innsatsen, og gratulerer, nok en gang!

Roskilde 2006

2006-07-09T17:43:00.000+02:00

Så var det over da, årets aller beste uke. Ettersom fjorårets festival var helt utrolig, hadde årets ganske mye å leve opp til. Må si at jeg en gang i blant har lurt på om det kunne bli like bra, men den tvilen ble blåst vekk rimelig fort. I år som i fjor kan jeg henrykt si: Roskilde var sååå bra!

Nå begynner jo festivalen å komme litt på avstand, og jeg prøver å finne ut hva som var det absolutt beste. Trenger riktignok ikke tenke så lenge, for svaret er relativt opplagt for min del. Det er to konserter som ikke lar seg glemme, ikke nå, ikke om tre uker, ikke om et år, aldri. Det er de to konsertene i mitt liv jeg har opplevd meg selv gråte til, fordi det var så stort. De to konsertene jeg fortsatt får frysninger av å tenke på. Nærmere bestemt Guns n'roses og Roger Waters.

Oki, jeg vet det like godt som dere andre, det VAR ikke Guns n'roses som sto på den orange scenen. Det var Axl Rose med band. Oki. Jeg skjønner greia med at det er teit og at han skulle kalt seg noe annet og så videre og så videre. Men når han da allikevel sto der, Axl Rose i levende live, med bandet han har valgt fortsatt å kalle Guns n'roses, da var alle slike tanker laaaaangt borte for min del. Å høre stemmen hans, høre låtene... Det var helt sykt, rett og slett. Sweet child of mine og November Rain blir aldri de samme igjen, for og si det sånn, det er mye mulig jeg får tårer i øynene neste gang jeg hører dem.

Om Guns n'roses var den kuleste konserten, så var opplevelsen på Roger Waters den sterkeste. Det var som å høre Pink Floyd, på sceneveggen bak ble det vist bilder fra tiden da Pink Floyd var Pink Floyd. Det var som å oppleve bandet selvom det er for sent, følelsen av å få høre alle låtene live... der og da følte jeg meg så utrolig heldig. Tårene rant nesten i ett, rart å være så glad og allikevel gråte så mye samtidig. Rart, men fint.

Ellers var selvfølgelig alt annet med Roskilde også bra, kanskje bortsett fra regnet første natten. Det var veldig gøy å være sammen med alle Bodø-folk der, dere er så bra! Litt skuffende at jeg ikke vant noen Tuborgcaps, men til gjengeld klarte jeg å ikke miste de überkule orange solbrillene. Det blir nesten det samme!

Til alle Roskildefolk: Takk for en god festival (på dansk).

Et lite stykke Skjeberg

2006-06-21T01:59:00.000+02:00

Denne helgen ble det arrangert reunion for oss som tilbragte fjoråret på Skjeberg Folkehøgskole. Og om vi hadde trodd det skulle bli bra, så ble det kanskje ti ganger bedre.

Fredagen samlet de aller kuleste seg på noen hytter på Høysand Camping. Det var en merkelig følelse å komme ned dit. For selvom jeg ikke hadde sett de fleste på over et år, så var det som om det hadde gått mindre enn en uke. Ëtter litt sånn "hei, så hyggelig å se deg, hvordan går det med deg"-prat var vi rett tilbake til den gamle greia. Den samme humoren, de samme rollene, de samme... ja, alt var egentlig som før. Det er kanskje en av de beste følelsene jeg har hatt på lenge, å merke at alt er som før, selvom det har gått et helt år, og alle har levd sine liv på forskjellig vis.

Lørdag var det ordentlig reunion på skolen, og det skulle vise seg å bli særs bra. For første gang var det lov å drikke øl på skolen, og det var en utrolig merkelig følelse. Men bra. Om det skulle være noen tvil om det. Også her tok det ganske så kort tid før de gamle rollene var inntakt. Det var rett og slett som å være tibake i fjoråret. Lærerne var de samme, rommene var de samme, folka var de samme, og jeg var den samme i nærværet deres. Og det beste av alt, alt dette var så bra som jeg har minnest det det siste året. Skjeberg er bra!

Det som er helt sikkert og visst er at søndagen kom så altfor fort. Jeg må si jeg synes det var ganske dårlig gjort av Ola å gi oss lillefingern, mens vi gjerne ville ha hele hånden. Akkurat da skulle jeg gitt mye for å ha fått fortsette litt til på Skjeberg Folkehøgskole, bare fått leve litt til i fjorårets idyll.

Vet ikke om jeg lenger kan si at året på Skjeberg var mitt absolutt beste, for året i Bodø har skapt ganske hard konkurranse. Men at det er et år jeg ikke ville vært foruten, det er helt sikkert. Skjebergianere, jeg elsker dere!

---------------------------------------------

Ikke glem boken min folkens. Jeg er stolt av dere som kommer med forslag altså. Det nærmer seg ganske mange, så konkurransen vil bli hard. Men frykt ikke av den grunn! Jo flere forslag, jo større sjanse for å vinne, tenk på det dere!

Oslosommer

2006-06-16T00:03:00.000+02:00

Nå har jeg hatt sommer i Oslo en stund, og det har vært overraskende bra. Jeg har tatt meg selv i å lure på hvorfor det er overraskende bra, og ikke bare bra, for eksempel. Jeg tror nok jeg har funnet noen svar også.

For det første ble jeg møtt av tidenes beste velkomstkomité på Gardermoen. Den besto av Eira, Moe og Graff, og en fin plakat der det sto "Velkommen hjem Anniken". Eira, Moe og Graff, dere er så bra! Etterpå hentet vi külern hos Moe og øl på Rema før vi satte oss i solen på St.Hanshaugen. Og dermed var vel standarden for Oslosommeren satt, egentlig.

Nå er dette en uke og to dager siden, og solen har vært like fin hver dag. Jeg har blitt solbrent og brun og solbrent igjen. Jeg har tilbragt mye tid på St.Hanshaugen, på Kontraskjæret, i Slottsparken, på Aker Brygge, på Frysja og i Frognerparken. Da har jeg ofte tenkt at jeg er mer glad i Oslo enn det jeg til vanlig tror at jeg er. Oslo er særs bra!

Det tok meg også nøyaktig én dag i Oslo før jeg hadde skaffet meg noe som ligner på sommerjobb i lokalavisen her. Selvom det ikke er tidenes beste jobb, funker den for meg.

Som dere skjønner, Oslosommer er ikke så verst det.

---------------------------------------------------

For øvrig kan jeg fortelle at jeg lager en bok. Hehe. Den er veldig fin, litt rar, men kul. Men foreløpig navnløs. Så herved lyser jeg ut en navnekonkurranse - Hva skal boken hete? Det vil bli en fin premie til den som kommer med det beste forslaget, så det er bare å kjøre på. Kanskje blir det også trøstepremie til den som kommer med flest forslag. Er man heldig kan man da stikke av med to premier, både hovedpremien og trøstepremien. Jøiemeg, åssen kan man si nei til en slik sjanse? Så kjør på folkens!! Jeg har troen på dere!

So long, Bodø

2006-06-05T02:19:00.000+02:00

Da er mitt første år i Bodø overstått. Det er sommerferie, og jeg er halvt journalist. En ganske syk tanke egentlig. Men absolutt en tanke jeg trives med. Det skal bli fint å være helt journalist, om et år.

Det er rart hvor fort tiden har gått. Jeg husker så godt de første dagene på Sfj. Jeg husker at Andrea var den første jeg ble jeg ordentlig kjent med. Jeg husker Andrea, Henrik, Andreas og jeg satt i kantinen første dagen. Vi snakket om ballett. Jeg husker Stig sine stadige kommentarer i klassen, og at jeg alltid lo av dem. Jeg husker at vi kalte Nareas for "Larsson", inntil Karianne gjorde det klinkende klart at det var "Narrrreeees". Og ikke minst husker jeg kinaboken vi fikk utdelt, den til å skrive ned undringene våre i.

Det slår meg nå at dette er lenge siden, og at mye har skjedd siden da. Jeg har lært så mye mer enn jeg trodde var mulig på et år. Samtidig har jeg hatt det utrolig morsomt. Og jeg har blitt kjent med så mange bra folk. Kjære mine medjournaliststudenter, jeg kan ikke tenke meg til hva året ville ha vært uten dere. (Dette gjelder selvfølgelig også snuten, men ikke helt på samme måte. Unntatt deg, Snutstian.).

Et år er over, og sommerferien har begynt. Sommeren gir mye å glede seg over, men jeg kjenner allerede at jeg kommer til å savne alt her oppe. Så til dere alle: Tusen takk for et fantastisk år. I love u all.

Rar schmar

2006-05-28T01:03:00.000+02:00

Idag har jeg fått bekreftet fra min venn Henrik Bøe at jeg er rar. For ordens skyld følger her en slags definisjon på det å være rar:

Rar: rarschmar - at man ikke er helt sånn standard seriøs greie hele tiden, og ikke bare er sånn artig på sånn standard måten og at man sier rare ting, finner på nye dialekter og sånn, og at man er litt unik, kanskje (som er/har vært et trend-ord ifølge mediespråk-boken), at det ikkje er så mange som ligner.

(Fritt etter Henrik Bøe)

Henrik Bøe om meg:

"Du er helt klart rar!"

For å illustrere det, har han tegnet en tegning:I frykt for å overtyde bildet, velger jeg ikke å forklare det noe ytterligere. Men en ting vil jeg påpeke. Henrik Bøe legger nemlig til et vesentlig poeng: "Du er helt klart kul også!" Jeei!

Eksamen Schmeksamen

2006-05-27T01:13:00.000+02:00

Jeg har blitt litt rar. Illustrasjonsfoto.

Snart er det eksamen. Eksamen er det snart. Det er snart eksamen. Er det eksamen snart? Ja, det er det. Og som du kanskje allerede har skjønt, blir jeg litt rar av det. Litt rar av det plutselige stresset, av de sene pensumnettene, og av ikke å vite hva jeg går til. Blir ør av alt som må leses, alt som må kunnes, og ikke minst huskes. Selvom jeg innerst inne har en liten anelse om at det ordner seg. Det gjør jo alltid det.

Denne kvelden har jeg erklært lesefri. Det vil si, mine Svartliensamboere har erklært den lesefri. Det synes jeg er fint. Etikkboka ligger riktignok ved siden av meg nå, men jeg har ikke åpnet den. Har ingen planer om det heller, egentlig.

Skulle egentlig legge meg tidlig idag jeg, ta igjen litt søvn liksom. Men skjønner jo at det ikke kommer til å skje. Jeg regner med at det ennå er omtrent en og en halv time til herr Blund kommer på besøk, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre imellomtiden. Frisk luft frister. Men det regner. Regn frister ikke så mye.

Jeg skulle ønske noen plutselig kom innom og ga meg en klem (hint hint). Når jeg tenker etter, er det akkurat det jeg trenger nå. Døren står åpen.

Situasjonen: nå

2006-05-16T00:04:00.000+02:00

Det er helt klart en grunn til at mandag ryktes å være den verste dagen i uken. Spesielt når den kommer etter en helg som har vært litt hardere enn nødvendig. Litt hardere enn det som klasifiseres som lurt også, egentlig. Men når det først kommer en slik mandag, er det like greit at den blir dekket av snø og haggel. I mai. Det er helt greit.

Men når det er sagt, skal det også sies at helgen har vært rimelig artig, selv om den var hard. Jeg har hatt besøk av Graff, og da sier det seg selv at det har vært fest og moro. Vi har vært på Bigbang-konsert og nesten fulgt etter Øystein Greni til hotellet hans. Vi har vært på Ögley Crue-konsert og drukket litt i overkant mye øl. Vi har feiret Petters bursdag og FA-cup-seier og fått festivalfeelingen litt på forskudd. Og ikke minst har vi feiret Graffs bursdag. Mye rart av stort og smått har skjedd, men det overrasker meg egentlig ikke. Det har jo en tendens til å bli slik når Graff og jeg er sammen. I lengden ender det med flere gleder enn besværligheter, i hvertfall liker vi å tro det selv. Graff, jeg gleder meg til vi skal til Lofoten i sommer.

Nå har Graff reist tilbake til Oslo, og her i Bodø venter snart eksamen. Heller ikke denne gangen klarer jeg å la meg stresse, i alle fall ikke ennå. Jeg foretrekker heller å glede meg til 17. mai. Det blir rart ikke å feire dagen i Oslo, men sikkert fint også. Vi skal jo ha jordbær og champagne i Svartlien!

En ultimat solskinnsdag

2006-05-02T00:15:00.000+02:00

Idag er det første mai. Første mai er en av favorittdagene mine. Akkurat som åttende mars, søttende mai, tjuetredje juni og første desember. Og selvfølgelig julaften og nyttårsaften da, men det er på en måte underforstått. I utgangspunktet er første mai den av favorittdagene mine jeg er minst begeistret for. Men årets første mai har vært så bra, at jeg lurer på om jeg må gjøre en liten revurdering av akkuart det. Her følger en liste over ting som har gjort denne dagen til slik en fin dag:

- Vi flagget for første gang.
- Solen varmet Bodø by.
- Den overnevnte solen gjorde at det var naturlig å ha på seg surfeshorts.
- Den samme solen gjorde også at det var på sin plass med en tur til Mørkvedbukta.
- I Mørkvedbukta kunne man kjenne på vannet, og ta saltvann i håret.
- Is var en selvfølge, og da den nye sorbet-isen, som viste seg å være ganske god.
- Vi utnyttet for første gang at vi har en fotballbane som nærmeste nabo. Altså lekte vi fotball ganske lenge. Fotball med lydeffekter, vel og merke.
- Vi kapret et av de beste bordene til quizzen på Kafka. Og vant Nachos for å svare morsomt på et spørsmål.
- Vi utviklet konseptet Svartlien Radio, og er sikre på at det blir en suksess .

Som dere skjønner har dette vært en ultimat første mai. Strålende, rett og slett. Jeg er særs fornøyd. Og håper at resten av måneden henger seg på denne trenden. Det hadde så absolutt ikke vært å forakte.

-----------------------------------------------

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å følge med på www.studentkanalen.com . Dette er siden der vi fantastiske journaliststudenter i Bodø boltrer oss med radio og tv, og det er virkelig til glede for alle og enhver. Jeg lover.

(foto: Jan Arne Stokmo. På bildet ser vi ildsjelene for studentkanalen, nemlig Jørgen Pettersen(t.v.) og Sverre Lilleeng.)

Til universet

2006-04-25T00:19:00.000+02:00

Come on!! Jeg ønsker fortsatt av hele mitt hjerte og litt til. Jeg tror og håper at du arbeider for meg, men synes kanskje det hadde vært på tide å la arbeidet få litt avkastning snart. Vær så snill?

Historisk øyeblikk: påske

2006-04-22T02:41:00.000+02:00

Idag er det nøyaktig en uke siden Langfredag, og da synes jeg det er på tide å mimre litt om påsken 2006. Nyt det.
Fjellpåske på Hovden var veldig fint. Hvertfall den ene dagen da det var sol. Men absolutt ikke å forakte de andre dagene heller. Snø og ski og hyttekos, fantastisk.

Men bypåske i Oslo var heller ikke så verst. Her er jeg og Eira på besøk hos Cel på Carlings den dagen vi var turister i byen. Artig ja.

Hos Moe og Eira og Charlotte kan man sitte på taket og sole seg og drikke øl. Det er en veldig fin ting å kunne gjøre på et tak. Jeg kårer herved taket til Moe, Eira og Charlotte til Oslos beste tak. Det er ikke verst.

Det er heller ikke verst å delta i påskerenn i stuen til Moe, Eira og Charlotte. Klokken 18:00 presis påskeaften hadde Eira alt klart, og konkurranseinstinket var på topp hos deltakerne. Alle måtte ha på seg solbriller, og det var nok det som gjorde at jeg og Carl-Joackim vant. Eller det at Carl styrtet øl særs fort. Antakelig var det ikke på grunn av at jeg mistet poteten ned alle trappene.

Ellers var det selvfølgelig en helt vidunderlig påske. Så er nå det sagt.

Ett lag i Oslo

2006-04-18T00:09:00.000+02:00

Jajaja, da er det bare å konstatere at Lyn nok en gang har knust Vålerenga på Ullevål. Dermed har mitt ene ønske gått i oppfyllelse, og jeg vil gjerne takke universet for det. Tusen takk. Det må riktignok legges til at det føltes en smule bittert å ikke være tilstede på stadion, men ekte gledesscener kunne også oppleves i Svartlien Bofellesskap. Takk til Lyn, takk til Henrik Dahl, og ikke minst takk til Ahmad Elrich. Søpla vinner aldri.

Ønsketenkninger

2006-04-16T23:15:00.000+02:00

I Alkymisten skriver Paulo Coelho at hvis du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal gå i oppfyllelse. Akkurat nå ønsker jeg meg to ting av hele mitt hjerte. Jeg kan ikke røpe ønskene, for da minker vistnok sjansen for at de oppfylles. Men jeg håper med dette at universet oppfatter tankene mine, og gir meg en hjelpende hånd eller to. Vær så snill?

Elg: fare

2006-04-03T14:46:00.000+02:00

Tidligere i dag var jeg på tur med Mikke (hunden altså). Etter gammel vane tok jeg inn på en sti som fører inn i skogen. Uten å tenke videre over snømengden (våt, ekkel snø sådan). Uten å tenke over hva en slik snømengde fører til her i Oslo Nord. Elg.

Antakelig er det mange ganger flere elg i skogen nå enn det det har vært de foregående årene, ettersom snømengden er rekordstor. Og typisk nok slo den tanken meg da jeg var kommet passe langt inne i skogen, uten mulige rømningsveier. Ja, du leste riktig, rømningsveier. Jeg er nemlig særs redd for elg. Unaturlig redd, vil kanskje noen hevde, men det velger jeg ikke å kommentere. Uansett, når jeg ser en elg, er den første tanken som slår meg "flukt". Eventuelt "løp" eller "gjem deg". Gjerne "legg deg ned og beskytt hodet", som mamma så fint anbefalte meg, da vel å merke med tanke på reinsdyr. Derfor var det med et ganske stort snev av angst at den tidligere nevnte tanken slo meg. Den videre turen ble naturlignok preget av redsel, men det gikk overraskende fint. Ingen elg lurte bak trærne, og jeg kunne puste lettet ut. Puh.

I forbindelse med dette, vil jeg gjerne få uttrykke et ønske om å flytte til Lofoten. Der består nemlig elgbestanden av kun tre dyr (kilde: Jan Arne Stokmo). Jeg er ganske sikker på at jeg der ville følt meg vesentlig tryggere, da jeg ser odsen for å møte på en av disse tre som relativt liten.

-----------------------------------------------

For øvrig vil jeg vise til tidligere blogg "Påskeferie til besvær". Jeg kan nå opplyse om at den er like fullt til glede. Oslo er nemlig slettes ikke så verst, sett bort i fra elgfaren. Her blåser det ikke, og det går helt fint an å ta første utepils 1. april. Jeei.

(foto: www.elg.no)

Påskeferie til besvær

2006-03-31T00:25:00.000+02:00

I morgen den dag reiser jeg hjem til påske. Jeg vet ikke helt om jeg syns noe spesielt om det. Det er jo slik at selve påsken ikke innfinner seg før om en uke. Altså får jeg dobbelt så lang påskeferie i forhold til det som er normalt. Jeg tror ikke det er bra.

Nå må ikke dere misforstå meg for tidlig. Jeg gleder meg til å komme hjem, treffe venner og familie. Jeg gleder meg spesielt mye til å dra på fjellet. Og jeg gleder meg enda mer til påskeegg. Men alt dette kunne jeg da fått plass til i en uke?

Akkurat nå har jeg mest lyst til å bli i Bodø. Jeg lurer litt på hva det kommer av. Kanskje fordi det har vært så mye å gjøre i det siste, at det hadde vært deilig å bare slappet av her og gjort morsomme ting. Kanskje fordi mine beste folk her skal bli lenger enn meg. Kanskje fordi... nei, jeg vet egentlig ikke jeg.

Men nå som jeg først skal hjem på påskeferie, håper jeg at solen kjenner sin besøkstid. Jeg har registrert at den har forlatt Bodø idag, kanskje den er på vei sørover?

Sol som metode part 2

2006-03-29T15:29:00.000+02:00

Det er fortsatt sol i Bodø, og jeg kan med glede meddele at jeg har funnet en løsning på det før ombloggede problemet. Svartlien er nemlig utstyrt med en mer enn fantastisk veranda, der det er sol nesten hele tiden. Det betyr at man kan ta med seg laptoppen ut dit for å skrive. Geinalt!

Sol som metode

2006-03-26T16:20:00.000+02:00

Det er ganske besværlig å sitte inne og skrive metoderapport når det er strålende sol ute. Omtrent så fint er det i Bodø nå:

Jeg har lyst til å gå ut i det fine været. Gjerne stå på ski. Eller ake. Eller bare sitte ute og kanskje drikke kakao. Jeg har ikke lyst til å sitte her inne og skrive om min metode. Så det så.

Nå burde jeg egentlig...

2006-03-20T23:57:00.000+01:00

... ha ryddet rommet mitt, for det ser helt sykt jævlig ut. Så ille at Snutstian nesten besvimte. Men det er ikke så farlig, for i Svartlien er man nesten bare i stua uansett. Det er nok derfor jeg aldri rydder på rommet. Hm. Om det er en bra eller dårlig ting er jeg litt usikker på. Det er bra, fordi det er trivelig å være i stuen i Svartlien hele tiden. Dårlig, fordi det hadde vært greit å vite hvor ting var på rommet.

--------------------------------------------------

For litt siden tok Svartlien turen ut fra stuen og dro helt til London. Det var merkelig hvordan man helt plutselig ble distansert fra den vanlige tilværelsen. Man kunne fort falle i fella og tro at alt stoppet opp her hjemme, mens man selv levde det gode liv i det store utland. I ettertid har man fått erfare at slik var det så vist ikke, men det er evt. en annen blogg. Uansett var London herlig! Følgende er noe av det mest minneverdige fra turen:

Da vi spiste fajitas på Camden Market (Lloyd Bar var egentlig i bakgrunnen)

Da vi var på guidet tur med Joran.

Da vi fikk klatre på statuen på Trafalagar square.

Også mye mer som jeg egentlig skulle legge ut bilder av, men bloggen vil ikke samarbeide med meg, så da får den ha det så godt. Uansett, supertur!!

--------------------------------------------

Nå tror jeg at jeg kanskje skal vurdere å sove. Er nemlig litt trøtt. Og har ganske vondt i halsen. Mye mulig at jeg kommer til å holde Marthe våken i natt også med høylytt hoste, men hun tar det veldig bra. Tror at hun sover ganske tungt. Jaja. God natt og sov godt.

Der verdner møtes

2006-02-20T00:51:00.000+01:00

I helgen fikk jeg mitt første besøk hjemmefra, nærmere bestemt av min mor. Det var et fint innsmett i tilværelsen min her oppe, på mange måter.

For det første gav det rom til å gjøre noe litt utenom det vanlige, noe som jeg ellers verken ville hatt tid eller råd til, noe som kunne gjøre helgen både minneverdig og spesiell. I dette tilfellet tok mamma meg med på spa. Og ja, det var en rimelig behagelig opplevelse, creds til 7.himmel for det. Massasje, badstuer, boblebad og kald øl er så absolutt ikke å forakte.

For det andre gav det meg et lite pusterom fra en ellers hektisk og intens hverdag. Mens alle mine samboere og klassekamerater stresset seg rundt fra det ene oppdraget etter det andre, kunne jeg med mer eller mindre god samvittighet la nettavis være nettavis for en stund. Sett bort ifra et tre timer langt brudevalskurs søndag formiddag selvfølgelig.

Det tredje handler om at jeg på mange måter lever i tre forskjellige verdener. Verden nummer en er Oslo. Denne tilhører alle mine barndomsvenner, familie og alle andre jeg måtte ha truffet der i løpet av årene. Verden nummer to er Skjeberg, nærmere bestemt Skjeberg Folkehøgskole. Naturlig nok er det alle som befant seg der i en eller annen sammenheng i løpet av skoleåret 04/05 som lever i denne. Og sist, men så absolutt ikke minst, har vi verden nummer 3: Bodø. Dette er verdenen jeg for øyeblikket befinner meg i, sammen med alle andre nord for... ja, Trondheim hvertfall.

Men sånn for å begynne veien mot poenget (ja, det finnes et poeng her, tenk). Når disse verdenene møter hverandre gir det en spesiell følelse. Det er nemlig da jeg for alvor får følelsen av at jeg lever mitt eget liv, og at de personene jeg har et hvilket som helst forhold til også har et liv, utover den delen jeg er en bit av. Om dere skjønner. For eksempel synes jeg det er utrolig rart å møte en fra Skjeberg på gaten i Oslo. Eller en fra Oslo i Bodø.

Og jammen er vi ikke ved veis ende nå, eller i hvert fall ved poenget. For når mamma kom på besøk denne helgen, opplevde jeg at to verdner møttes, nummer en og tre altså. Denne gangen ble det ikke et møte som satte meg ut sånn at jeg ikke visste hva jeg skulle si. Det var heller et ganske fint møte, som gav verden én en liten bit av nummer tre, og omvendt.

--------------------------------------------------------

Ellers vil jeg bare si at onsdagskro på, ja onsdag, inngår!! Definitivt. Punktum.

Søndag + Svartlien = Sant

2006-01-30T01:07:00.000+01:00

Nå har det virkelig godt opp for meg hvor fint det er å bo sammen med noen. Eller, det har vel egentlig godt opp for meg for ganske lenge siden, men for bloggen sin skyld velger jeg å si nå. Og det passer for så vidt greit, for dagen idag har vært en dag da det har vært spesielt fint å bo sammen med noen. Med andre ord, det har vært søndag.

Det finnes mange grunner til at akkurat søndag er en dag det er ekstra fint å bo sammen med noen. For det første er det en fribasert dag som ofte kan gå med til å kjede seg. Det er bedre å kjede seg sammen med noen enn alene. For det andre er det en dag som ofte kommer etter en lang og fuktig natt. Det er bedre å komme til hektene sammen med noen enn alene. For det tredje er det en dag der pinlige episoder ofte sniker seg frem i lyset. Det er bedre å være flau og litt redd sammen med noen enn alene. For det fjerde er det en dag som ofte inneholder mye sladder. Og det er definitivt bedre å le av andre sammen med noen enn alene.

22. august 2004 er datoen for dagen da jeg flyttet hjemmefra for første gang. Da dro jeg til Skjeberg Folkehøgskole, og bodde sammen med omtrent 89 andre i tilnærmet et år. Man kan trygt si at en ny verden åpnet seg for meg på det tidspunktet. En verden der man aldri var alene. En verden der man alltid hadde noen å gjøre ingenting sammen med. En verden der man alltid kunne ta kontakt. Det viste seg fort at dette var en verden jeg helt fint kunne leve i. Jeg likte å alltid ha noen rundt meg, noen å ha det gøy med, noen å kjede meg med. Og spesielt godt likte jeg det på søndager, da også søndagene på Skjeberg kunne være tunge en gang i blant. For øvrig gikk de fleste søndagene på Skjeberg med til svenskecola og svenskegodt og en ikke fullt så god søndagsmiddag, men det er en annen blogg.

Nå, sånn omtrent et og et halvt år etter den magiske datoen, bor jeg i Bodø som en del av Svartlien Bofellesskap. Og jammen har ikke verdenen fra i fjor gjort seg gjeldende igjen. Riktignok har befolkningen minket drastisk (fra 89 til 4), og omgivelsene har endret seg betraktelig (fra Østfolds endeløse jorder til Nordlands høye fjell). Men det viktigste fremstår som før, og holder verdenen i balanse. For også her i Svartlien er det alltid noen å snakke med. Noen å ha det gøy med, og noen å kjede seg med. Og ikke minst, noen å dele søndagene med.

Som sagt har dagen idag vært en typisk dag som er bra å dele. Det er ikke til å stikke under en stol, eller skyve under et teppe om du vil, at gårsnatten gikk en smule over stokk og stein for enkelte, og dette førte naturlig nok til at denne søndagen ikke var spesielt morsom å våkne til. Men, heldigvis, Svartlien Bofellesskap hadde løsningen. Med film, cola og dyptgående samtaler fritt for personvern har vi i fellesskap kommet oss rimelig tørrskodde gjennom dagen. Tror jeg hvertfall.

Konklusjon: Jeg er for bofellesskap. Og jeg er definitivt for Svartlien.

Bra i Bodø

2006-01-16T01:25:00.000+01:00

Så fint det er med ferie. Det er fint å reise hjem til venner og familie, til gamle og vante (eller uvante) omgivelser, til fest og moro og til gode middager. Og ikke minst er det fint å kunne konstatere enda en gang at selvom mye er forandret, er alt likevel det samme. På en måte.

Men kanskje er det aller beste med ferie det å kunne vende tilbake igjen etterpå. Vende tilbake til det som er bare mitt liv, til det som er min virkelighet og min hverdag.

For meg har kvaliteten på livet her i Bodø steget betraktelig etter jul, selvom jeg på forhånd ikke trodde det var mulig. Antakelig kan Svartlien Bofellesskap ta mye av credsen for det, det er det ingen tvil om. Men jeg tror også at pusterommet juleferien gav meg, har spilt en meget stor rolle. Det å få litt avstand til de som har betydd alt for meg det siste halve året, og ikke minst til alt som har skjedd, har gjort meg klar til ta fatt på det nye året med friskt mot.

Jeg vet nå med sikkerthet at jeg er der jeg bør være. Jeg er sammen med de menneskene jeg bør være sammen med, og jeg driver med det jeg burde drive med. Etter å ha brukt litt tid på å sette ting i riktig perspektiv har jeg forstått hvor bra jeg faktisk har det her oppe i nord. Særs bra.

Så derfor er dagens moral følgende:
Borte bra, men hjemme best. Eller noe sånt.
(For øvrig kan man veksle mellom hva som er borte og hva som er hjemme, så dette er en moral som passer til enhver anledning og situasjon.)

Wanted - dead or alive

2006-01-09T01:38:00.000+01:00

Har du sett Truls? Han er ekstremt tynn, blek og farlig skarp, ihvertfall i kantene.

Alt gikk som på skinner. Malingen la seg akkurat som den skulle, lag på lag, i krik og i krok. En stund hadde helgen sett endeløs ut, men nå begynte vi å skimte lyset i enden av tunnelen. Skjemaet som vi trodde lå foran oss, hadde vi plutselig tatt igjen. Så forsvant Truls.

Skjemaet tok fram stigespillet. Mens vi slo stadige enere og toere, rykket skjemaet fra med seks på seks og hyppige opprykk. Til slutt står skjemaet ansikt til ansikt med målstreken, men der stopper det opp. Vi benytter sjansen, og nærmer oss med stormskritt, da vi forstår at vi kan nøye oss med ett malingsstrøk i stedet for to. Men etter den søte kløe, kommer den sure svie. I vår lykkerus hadde vi nok tatt oss vann over hodet. Det var bare å klatre ned den laaaange stigen.

Så nå sitter vi her sent søndags kveld med arbeidspilsen i hånden og venter på at det siste rommet skal bli klart for tredje strøk. Truls har fortsatt ikke kommet til rette. Det er lenge siden vi mistet ryggen til skjemaet av synet. Men tross alt, vi lever i et håp om at Truls finner veien hjem på egenhånd, og at det blir fotofinish mellom oss og skjemaet.

Det er oppussing på Svartlien.

Syltesjokk

2005-12-23T13:52:00.000+01:00

For to dager siden var jeg på den årlige julegavehandleturen med min tante Bebi og onkel Reidar. I år, som de to foregående årene, gikk turen til Sverige. Og hva er vel en Sverigetur uten et besøk i matbutikken? Særs lite, i hvert fall om man skal tro oss nordmenn generelt. Og det skal vi jo. Så da vår dag begynte å nærme seg slutten sto jeg der jeg også da, inne i matbutikken, nærmere bestemt Maxi Mat i Töckfors. Min handleliste besto av tre små punkter, og da de var unnagjort virret jeg en smule malplassert rundt blant alle matvarene. Og plutselig sto jeg der, ved hyllen som skulle endre min oppfatning av hva godt utvalg vil si. For foran meg sto utallige sylteagurker i alle fasonger og størrelser. En nøye opptelling viste at butikken hadde hele 37 (trettisyv!!) forskjellige typer sylteagurker. Sykt, tenkte jeg.

For det første, er det egentlig noen som liker sylteagurker? Som virkelig med hånden på hjertet kan si at de synes sylteagurker er noe av det beste de vet? At hamburgeren ikke er det samme uten sylteagurken liksom?

Og for det andre, hvis det er noen som mot formodning kan si det, er de da så mange at det er marked for 37 forskjellige typer sylteagurker?

Og for det tredje, hvor stor forskjell kan det være på de ulike typene? Fra mitt ståsted så de rimelig like ekle ut alle sammen, sånn sett bort i fra størrelsen da selvfølgelig. For øvrig ble jeg også sjokkert over hvor store sylteagurker man kan få tak i.

Jeg merker at jeg er ganske glad for at jeg ikke liker sylteagurker.

---------------------------------------------------

Når det er sagt så er det lille julaften i dag, og ting går faktisk nesten som normalt. Jeg har til og med fått pappa fra tanken om at juletreet passer best ute på balkongen, så da ser det ut som om det blir jul her og. Jeee for det!

Oppdatering på det som kan kalles mitt liv

2005-12-20T23:34:00.000+01:00

Som Min såkalte blogg har omtalt før, imponerer det meg stadig hvor mye man faktisk får presset inn i et avgrenset tidsrom. I dette tilfellet er tidsrommet juleferien min, som i dette øyeblikk har enukesjubileum. Rettere sagt er det aktuelle tidsrommet den delen av juleferien som er over. Enda mer spesifikt, dagene etter at jeg forlot Bodø. Altså fem dager.

Fem dager, og jeg har gjort mer enn det jeg trodde var mulig å gjøre på en uke, minst. Ettersom Min såkalte blogg har vært inne i en litt rolig periode i det siste, aner jeg et brennende ønske om oppdatering på den fronten som kan kalles mitt liv. Og siden dette er en blogg med respekt for seg selv, kan alle nå trekke et lettelsens sukk og følge med videre. Her kommer nemlig en liten oversikt:

Dag 1 - Fredag
- Jeg traff Pappas Anna Lena, ettersom de to hentet meg på Gardermoen og fraktet meg til Hafjell.
- Jeg møtte Moe og Graff og de andre kule folka som jeg ikke hadde sett på altfor lenge.
- Jeg drakk ganske mange øl i en hytte på Hafjell.
- Jeg var på Woddys og drakk en øl til.
- Jeg var på Fjøset og var problemfikser, en særs bra en sådan selvfølgelig.

Dag 2 - Lørdag
- Jeg sto på ski, type telemark, hele dagen. Til og med ned den bratte bakken. Uten å falle. Og definitivt uten å skli nedover på magen. Jeg tok også heisen, type t-krok, nesten problemfritt. Det ble hvertfall ingen uventet luftetur over gjerder.
- Jeg var på afterski på Woddys.
- Jeg spiste pølser til middag.
- Jeg drakk ganske mange øl i en hytte på Hafjell.
- Jeg var på Woddys og drakk en øl eller to eller tre til.
- Jeg var på Ryk og Reis og danset.
- Jeg var på nachspiel, type boblebad, på toppen av et fjell, 12 km unna allfarvei.

Dag 3 - Søndag
- Jeg kom meg ned fra det høye fjellet.
- Jeg var på noski på Woddys.
- Jeg rakk på merksnodig vis toget fra Lillehammer til Oslo.
- Jeg kjørte buss hjem fra byen til destinasjon pappa.
- Jeg sov.

Dag 4 - Mandag
- Jeg kjørte mange kollektive transportmidler for å komme fra destinasjon pappa til destinasjon mamma.
- Jeg var på besøk i mamma og Øyvinds nye leilighet.
- Jeg var på verkstedet til mamma og plukket ut ting jeg ville ha.
- Jeg var med å oppdage et nytt kjøpesenter i Asker. Det heter forresten Rorbuene om noen skulle lure på det. Der hadde de en bokhandel og en nøttebutikk som solgte multer på bestilling.
- Jeg hjalp min bror med å fullføre særemnet sitt.
- Jeg innspiserte Moe og Eiras nye leilighet.
- Jeg var på Evergreen med Moe blant mange.
- Jeg vekket Eira midt på natten, det vil si...

Dag 5 - Tirsdag
- ...jeg vekket Eira tidlig om morgenen.
- Jeg sov.
- Jeg besøkte Eira på jobb.
- Jeg tilbragte mange timer i byen med min bror i en endeløs jakt på de perfekte julegaver. Til slutt ble det nesten perfekte julegaver.
- Jeg låste meg ute fra destinasjon pappa, og måtte derfor vente en kald stund på at han skulle komme hjem fra jobb.
- Jeg var på leting etter gave til meg selv fra pappa sammen med pappa.

Ja. Dette var altså en liten oversikt over hva jeg har tatt meg til de siste døgnene. Ganske mye, spør du meg, og det gjør du sikkert. Jeg føler nesten at jeg har kontroll over julestria, men bare nesten. Heldigvis er det hele fire dager igjen til den store dagen, og hvis jeg fortsetter i mitt tempo tror jeg at jeg vil holde meg ajour. Men det gjenstår å se.

Tiden går fort, men jeg skal hefte den så godt jeg kan.

Takk til Bodø

2005-12-16T00:43:00.000+01:00

Da er det snart på tide at jeg takker for meg og mitt første halvår her i Bodø. Det er rart å tenke på hvor fort tiden har gått. På mange måter kunne dagen da jeg ikke kjente en sjel her oppe vært i går. Spesielt når jeg nå sitter her alene på rommet mitt er det ikke så langt jeg må strekke meg for å rekke bort til følelsen jeg hadde da. Følelsen av å være liten i en stor verden, men også følelsen av forventning og spenning.

Men på mange andre måter kunne den dagen så absolutt ikke ha vært i går. Ikke for en uke eller måned siden heller, for den saks skyld. Når jeg nå sitter her og tenker tilbake, kan jeg gjenoppleve utallige episoder og minner. Jeg kan spille fotball om natten og score et mål. Jeg kan dra på journalisttur til Lofoten. Jeg kan lage et radioprogram bare for gøy. Jeg kan delta i VM i Supermario. Eller jeg kan lage gelétog. I tankene altså. Det er det ganske fint å kunne.

Jeg syns egentlig det er rart hvor mye man får plass til i et halvt år. Underveis virker det som om dagene raser av gårde, men i etterkant overrasker det meg alltid hvor mye jeg har fått gjort. Jeg tror det er en bra ting.

Men nå har altså et halvt år gått, og jeg skal reise hjem for jul. Derfor vil jeg benytte sjangsen til å gjenta suksessen fra kafé Kafka og eksamensfesten. Jeg vil takke alle jeg har blitt kjent med her oppe for at de er så fantastiske som det de er. De har gjort tiden min her oppe uforglemmelig, verken mer eller mindre. Tusen takk.

Så over til noe helt annet, det fins nye oppdateringer på hjemmesiden min. Det vil si flere bilder fra blåhusfest nummer to, og TCTFATB har fått sin side tilbake. Sjekk it ut.

Alt har sin pris

2005-12-14T20:23:00.000+01:00

Man kan si mye og mangt om oss journaliststudenter, men at vi kan feste, det skal ingen ta fra oss. I går fikk vi bevist det nok en gang, da i anledning vel overstått eksamen. I samlet flokk inntok vi Bodø by, nærmere bestemt kafé Kafka. Og derfra var det bare å la showet begynne. Eller gå sin gang. Alt ettersom. Uansett, det ble en kveld fylt av liv og røre. Mye liv og enda mer røre kanskje. Noen holdt uforglemmerlige taler opp til flere ganger. Noen sørget for at julen ble møtt med sang. Noen passet på at alle som fortjente det fikk sin skål. Og noen stjal et juletre.

Men det har seg jo slik at enhver fest har sin pris, og den må som oftest betales dagen derpå. Jeg vil tørre å påstå at denne festen så absolutt var av det dyre slaget. Ikke bare har den kostet meg tunge øyne og tørr munn. Den har også kostet meg et hode fullt av kaos, et kaos så kaotisk at det truer med å legge meg i bakken. Jeg håper ikke det skjer. Jeg håper derimot at de kaotiske tankene vil legge seg i riktig rekkefølge over natten. For også etter dager derpå kommer nye dager, og med en nye dager kommer som kjent nye muligheter.

Antakelig var eksamensfesten verdt sin høye pris. Det er bare så surt i det øyeblikket man må betale for den. Men jeg tenker at det beste er å betale alt på en gang, jeg vil nødig sitte igjen med skyhøy gjeld og daglige avdrag. Derfor lar jeg denne dagen gå sin gang i det tempoet den selv måtte ønske. Så får jeg heller kjempe litt hardere i min kamp mot kaoset. Jeg lover dere alle at jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde meg på bena.

Fraværende eksamensnerver

2005-12-11T21:25:00.000+01:00

I morgen klokken 13:15 har Marthe og jeg eksamen. Muntlig eksamen faktisk. Det kan virke som om det bare er en vanlig presentasjon av et gruppearbeid, men det er ikke det. Det er eksamen, og noe sier meg at jeg burde være nervøs. Jeg føler at jeg burde ha sittet litt krampeaktig med notatene mine i hendene, og tenkt at i dag må jeg passe på å legge meg tidelig, få en god natt søvn.

Men det gjør jeg da altså ikke. I stedet sitter jeg akkurat sånn som jeg pleier å sitte en søndag kveld, med tven på og dataen i fanget. Og jeg kan med hånden på hjertet si at tanken på eksamen ikke er noe mer fremtredende nå enn det den har vært de tre foregående ukene. Dette ligner ikke meg, og jeg lurer på hva det kan komme av.

Kanskje er det rett og slett det at jeg føler at vi ikke kunne vært stort bedre forberedt enn det vi er nå. Kanskje er det det at jeg tror jeg kan det jeg skal kunne ut og inn og opp og ned. Eller kanskje er det det at jeg ikke helt vet hva vi går til, hva som ventes av oss og hvor listen ligger. Selv om nettopp dette kanskje er det som absolutt burde ha gjort meg nervøs.

Jeg bekymrer meg ikke altfor mye over at nervøsiteten ikke har ifunnet seg ennå. Jeg velger nemlig å tro at den har en plan, antakelig en lumsk en. Antakelig har den tenkt til å ta meg med storm i morgen den dag, sånn ca klokken 12:30 ville ikke har overrasket meg.

Men tro ikke at jeg har tenkt til å la meg overumple. Tro ikke at jeg vil la nervøsiteten få overtaket, få meg til å prate fortere enn fortest og det som verre er. Tro derimot at jeg imorgen vil gjøre mitt ytterste for å innlede julen med stil. Og, hvis du vil, ønsk meg lykke til!

Savnet etter de små ting

2005-12-10T00:51:00.000+01:00

Jeg har forandret meg. Jeg vet nesten nøyaktig når, hvor, hvordan og faktisk også hvorfor det skjedde. Selvom forandringen var noe som gikk helt av seg selv, kunne jeg nok ha hindret den om jeg ville. Men jeg gjorde ikke det. Nå i ettertid angrer jeg litt på det. Jeg ser at mange av de små gledene i livet mitt har, om ikke forsvunnet, så i hvert fall blitt mer uklare. Vanskeligere å gripe fatt i liksom.

Jeg har alltid vært et menneske av de sosiale. Jeg har alltid hatt mange venner, alltid vært med på alt som er gøy, og alltid hatet å gå glipp av noe. Men jeg har også hatt evnen til å la meg være bare meg for en stund, stenge resten av verden ute på en måte. Da har jeg kunnet pusle med ting jeg faktisk liker å pusle med. Jeg har lest bøker. Jeg har laget album. Jeg har tegnet. Jeg har skrevet. Jeg har hørt på musikk. Jeg har hatt tid for meg selv. Uten at jeg har vært ensom av den grunn, snarere tvert imot. Jeg har bare gitt meg selv litt pusterom.

Det var en sen augustdag høsten 2004. Skjeberg Folkehøyskole hadde akkurat åpnet dørene, og jeg hadde funnet min plass på rom 208. Og det skulle fort vise seg at folkehøyskolelivet, det var noe for meg. Midt i blinken faktisk. Jeg hadde folk rundt meg på alle kanter hele tiden, og trivdes med det. Trivdes er til og med mildt sagt, jeg elsket livet på Skjeberg.

Men det var altså der forandringen fant sted. Jeg valgte å gi avkall på alle vante pusterom, til fordel for konstant sosialt samvær. Det valget tok jeg uten å tvile et sekund, og jeg hadde nok gjort det samme om igjen også, det ligger i min natur. Men allikevel, jeg hadde ingen anelse om at akkurat dette valget skulle få så store konsekvenser.

For nå sitter jeg her da, et år senere. Vår tids multimediale muligheter og min laptop gjør at jeg kan være like sosial her som på folkehøyskolen, selv i sene nattestimer. Og som det sosiale vesenet jeg er skulle man tro at jeg har det som plommen i egget, eller fisken i vannet om du vil. Og jeg har jo forsåvidt det. Det er det som er problemet egentlig.

Jeg vet at mitt pusterom ligger rett foran nesen på meg. Jeg vet at jeg med noen raske trykk kan stenge omverdenen ute. Allikevel er det noe som stopper meg. Jeg antar at det er her kjernen til forandringen ligger. I stedet for at jeg tidligere har kontrollert mitt sosiale vesen, har det nå tatt kontroll over meg.

Misforstå meg ikke, jeg er ekstremt takknemmelig for at jeg har de vennene jeg har. Jeg elsker at jeg når som helst kan ta kontakt med dem, snakke med dem, vite at jeg betyr noe for dem, og ikke minst at de betyr noe for meg. De betyr alt for meg.

Men. Noen ganger merker jeg at jeg savner tiden jeg før hadde for meg selv. Jeg savner å lese en bok. Jeg savner å lime inn bilder i album. Jeg savner å tegne. Jeg savner det å la meg være bare meg for en stund.

(Takk til Morten for inspirasjon)

Forsinket høytidelighet

2005-12-08T23:43:00.000+01:00

En ting glemte jeg når jeg tok steget inn i denne avanserte bloggverdenen. Nemlig at enhver blogg med respekt for seg selv bør ha en høytidelig åpning. Men det sies jo at det er bedre sent enn aldri, så derfor sier jeg det nå: Dette er min blogg, og velkommen skal du være!

Etter en drøy uke som blogger har det gått opp for meg at internett virkelig skjuler uante muligheter. I gud vet hvor lang tid har det kun vært noen få tastetrykk som har hindret meg i å gjøre det jeg har hatt mest lyst til her i verden, nemlig å prate mest mulig svada til flest mulig folk. Ikke fordi jeg tror alle og enhver vil ha så stor glede av det, men av ren og kjær egeninteresse. Jeg liker rett og slett å dele mine tanker med offentligheten, så får dere som leser dette velge om dere vil ta del i dem. Men dette er bare begynnelsen av bloggens muligheter. Det er liten tvil om at blogging snart er verdens puls, det som får alt til å gå rundt. Det tror jeg. Eller, det tror jeg vel egentlig ikke.

Men jeg vet at denne bloggen gjør at alle dere som vil kan holde dere oppdatert på hva som skjer i mitt liv. Med denne siden som utgangspunkt kan du navigere deg fram til det meste og de fleste jeg bryr meg om.

Da gjenstår det vel bare en ting å si: God fornøyelse i mitt univers!

Fryder forandringer?

2005-12-08T01:47:00.000+01:00

Det er for lengst blitt natt og jeg burde strengt tatt sove. Akkurat som jeg burde ha gjort gårsdagens natt og natten før det igjen også. Allikevel sitter jeg i sengen min i det blå huset, og er lys våken. Jeg lurer på hva jeg skal ta meg til. Jeg tenker på at det ikke er lenge til jeg reiser hjem for juleferie. Ni dager faktisk, eller åtte om en skal ta i betraktning at klokken har passert midnatt. Da skal jeg hjem til Oslo. Selvfølgelig gleder jeg meg. Jeg gleder meg til å se de som betyr alt for meg igjen. Jeg gleder meg til å kjøpe juletre sammen med Pappa. Jeg gleder meg til god mat. Men allikevel er det et spørsmål som lurer i bak i hodet mitt.

For hva gjør man når formasjonen man er en del av går i oppløsning?

Nå er vel kanskje oppløsning å ta litt vel hardt i. Men at det har skjedd store forandringer siden jeg var i byen sist, det er det ingen tvil om. Mamma har pakket sammen huset vårt og flyttet det til et nytt sted. Mine to beste venninner har flyttet inn i under samme tak. Broren min har blitt stor og kan kjøre bil, lenge før jeg i det hele tatt har tenkt tanken på å at jeg i teorien kunne ha gjort det selv. Noen har blitt sammen og noen har gjort det slutt og andre har blitt sammen igjen. Det har vært latter og det har vært tårer. Som jeg ikke har kunnet tatt del i. Men, tenker jeg, er det det som er det avgjørende? Om jeg har vært til stede i forandringene eller ikke? Jeg tror ikke det.

Jeg tror ikke formasjonen går i oppløsning. Jeg tror den bare fornyer seg, gjør seg sterkere.

Et hjem for oss, et hjem for deg...

2005-12-07T00:01:00.000+01:00

De siste dagene har jeg merket at det er noe som ikke stemmer i tilværelsen min. Noe som mangler, liksom. Og etter å ha tenkt meg nøye om (eller ikke...) har jeg skjønt hva det er som er galt. For hvor har det blitt av Hotell Cæsar? Det er selvfølgelig et dumt spørsmål, ettersom jeg er fullstendig klar over at det ikke har gått noe sted. Det har bare stengt dørene for julen, også et hotell trenger juleferie. Men en ting lurer jeg på. Har de tenkt gjennom hvilke konsekvenser det får for gjestene deres? For studenter som meg, for eksempel, som har Hotell Cæsar som selve grunnpilaren i sin hverdag? Det er helt sant, jeg tilpasser treningsøktene mine slik at de ikke kommer på kollisjonskurs med Hotell Cæsar, jeg sørger for at maten er klar til Hotell Cæsar (og ikke et minutt senere) ,ja, jeg stiller til og med klokken min etter Hotell Cæsar. Da sier det seg selv at min verden raser aldri så lite sammen når hotellet plutselig bestemmer seg for å lukke dørene. Det har rett og slett ført til at jeg har blitt aldri så lite døgnvill. Det kan fort utvikle seg til en krise faktisk. Da er det bra at også jeg snart skal ha juleferie.

Men heldigvis så vet jeg at dørene til slutt vil åpnes igjen. Et hjem for oss, et hjem for deg, liksom. Det er mitt lys i mørket.

Julebord ja...

2005-12-04T01:58:00.000+01:00

I går var det julebord for oss journaliststudenter her i Bodø. Når jeg nå har fått det hele litt på avstand, og avkreftet ,eller eventuelt bekreftet, fyllenervene mine, har jeg bestemt meg for at det var en artig affære. Det var finurlig bordplasseringslek og god mat. Det var fine taler og morsomme kåringer. Det var sang og bildefremvisnig. Det var musikkvideo og filmvisning fra Lofotturen. Og ikke minst, det var fem festdeltagere som utgjorde et blåsemann-med-hatt-korps. Da er det vel liten tvil om at dette måtte bli en bra kveld. Og hvis man ser stort på det, så ble det faktisk det. Dansen (til én sang vel og merke) varte og rakk ut i de tidelige morgentimer, og det gjorde jammen ølen også. Det er utrolig det der.

Tanker å tenke

2005-12-02T01:04:00.000+01:00

Jeg lurer på hva det er med meg og natten. Enten så er det noe som er alvorlig galt, eller så har vi rett og slett funnet tonen. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at natten ikke lenger kommer sigende med åtte timer fullastet med søvn, slik den gjorde før. Nå har den kun med seg en pose drømmestøv, og dette fordeles jevnt eller ujevnt utover timene frem til soloppgang. I de øyeblikkene der drømmene uteblir, har natten og jeg faste møter. Natten bidrar med sitt stille mørke, mens jeg kan friste med et hode fullt av tanker. Noen ganger er det så mange tanker å tenke at jeg blir helt utmattet før jeg har rukket å tenke halvparten. I slike stunder skulle jeg ønske at natten ville gi meg litt spillerom. Litt tid til å fordøye tenkte tanker liksom.

Men jeg har omsider lært at man ikke kan få alt man ønsker seg.

Hvor uventet kan en ny dag komme?

2005-12-01T00:44:00.000+01:00

Jammen har det ikke nettopp blitt første desember. (Det har det altså, selvom datoviseren her viser november fortsatt).

For første gang i mitt liv har denne magiske datoen sneket seg innpå meg, og jeg er overhode ikke forberedt. Ikke har jeg kalenderen klar, den ligger på posten på Fauske. Ikke har jeg lilla lys i adventstake. Ikke har jeg en eneste mandarin. Og ikke har jeg oversikt over hvilken serie som går på barne-tv i år.

Men når jeg ser ut av vinduet, så skjønner jeg at alt det jeg ikke har fått med meg ikke betyr så mye. Jeg har tross alt fått snø i år. Massevis av snø, i hvert fall mer enn det det var for noen dager siden. Jeg kan trekke et lettelsens sukk, og tenke at heldigvis har noen vært mer forberedt enn meg. Forberedt på at førjulstid er synonymt med snøtid. Burde være, i hvert fall.

Jeg håper årets første desember også blir årets første skitur. Og jeg lover, så lenge snøen er her skal jeg smile. Hele tiden.